Forlagets omtale:
«Pust for meg» er en roman om tre generasjoner kvinner, om sårbarheten ved å være avhengig av sin nærmeste og om å miste kontrollen over sitt eget liv. Anestesilegen Carla Ruud kjører fra Oslo til hjembygda for å besøke moren sin på pleiehjem. Med seg i bilen har hun den unge kvinnen Synne, som skal samme vei. I en isete sving mister Carla kontroll over bilen sin og de havner utfor en skrent. Carla opplever det store marerittet. Til tross for sin erfaring gjennom et liv som akuttmedisiner, makter hun ikke å redde livet til Synne. Cecilie Enger skriver fram en kompleks kvinne , en anerkjent lege og mor til voksne barn, som stiller spørsmålet: Kan man tilgi seg selv for den smerten man påfører andre? Man kan holde ut smerten så lenge den har et formål, men hva når den ikke har det? Og den dagen man ikke lenger føler seg behøvd, hvem er man da?
Dette var ei tankevekkande bok som eg likte godt, trass nokre scener frå legegjerninga som eg kunne ha klart meg utan.
Eg held på med siste plata av boka no, og eg likar den veldig godt-men det er vel litt for tidleg å vurdere før eg er ferdig. Eg går ut frå at den scena du likte minst var "parteringa"?
SvarSlett