Av desse tolv novellene er fleire så gode at dei festar seg på minnet - andre kjem nok til å forsvinne fort. Márquez greier på ein unik måte å etablere personlegdomane til dei fiktive karakterane sine, som i denne boka er latin-amerikanarar i Europa. Sjangeren er igjen magisk realisme, og ein bevegar seg i eit univers som etter kvart er velkjent, sjølv om miljøet er eit anna enn i dei bøkene eg har lese tidlegare.
Novellesamlingar passar godt som sengelektyre, og det er dessutan meir overkomeleg å lese enn dei tjukkaste bøkene, som ein bør lese på terassen late sommardagar.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar